Kjære alle sammen,
Det er en stor ære å motta Jan Myrdals store pris – Leninpriset. Men æren er ikke ubetinget, å dømme etter de mange reaksjonene som kom etter offentliggjørelsen av årets pris. Skam var et ord som ble brukt, og det er jo det eksakt motsatte av ære.
Burde jeg skamme meg over å ta imot denne prisen?
Definisjonen på skam i ordboken lyder: «Skam er følelse av bevisstheten eller forståelsen av vanære, unåde eller fordømmelse.» For egen regning vil jeg legge til at skam kanskje er den viktigste sosiale reguleringsmekanismen vi har, og på den måten kan man si at spørsmålet om skam peker rett inn i Jan Myrdals forfatterskap. Ja, spørsmålet om skam kan sies å utgjøre dets innerste kjerne, det som står igjen etter at alle lag er skrelt bort. Dette virker kanskje som en merkelig påstand, siden Myrdal er kjent som en skamløs forfatter, hensynsløs og brutalt ærlig, en politisk grobian, men skammen er likevel alltid der, det er den som må forseres, som han må skrive seg gjennom, for det er på den andre siden av skammen at sannheten ligger. Og sannheten var for Myrdal det lovede landet, det alt han skrev, strakte seg mot.
Jeg aner protestene ligge i luften. Skam? Sannhet? Hva snakker du om? Myrdal løy vel? Løy han ikke om sin mor og om sin far og om hele sin oppvekst, og om kulturrevolusjonen i Kina og om Pol Pot?
Det er dette jeg har tenkt å snakke om. Skam, sannhet og Jan Myrdals bøker. Eller, om dere vil, skamløshet, løgn og Jan Myrdals bøker.
Men før jeg gjør det, må jeg nesten legge til at jeg selv aldri traff Jan Myrdal. Han skrev et brev til meg en gang, etter at jeg hadde hatt på trykk en tekst om Sverige som het «I kyklopenes land», men bortsett fra det, hadde jeg aldri noe med ham å gjøre. Jeg vokste heller ikke opp i Sverige, så Myrdal som offentlig skikkelse har jeg ikke noe forhold til. Det følgende baserer seg derfor utelukkende på Myrdals bøker, og da særlig hans mesterverk «Samtida bekännelser av en europeisk intellektuell» og barndomssviten.
La meg begynne med protestene jeg ante lå i luften når jeg nevnte Myrdal og sannhet i samme setning. De stemmene tror jeg alle som skriver, hører med jevne mellomrom. Stemmene spør ikke bare om det som blir skrevet er sant, men også alltid om hva folk vil tenke om det, hvordan folk vil reagere på det. Stemmene korrigerer. Men hvor kommer de fra? De kommer utenifra, men er internaliserte. De kommer fra det sosiale, men opptrer i det individuelle. Så når jeg sa at alt Myrdal skrev, strakte seg mot sannheten, var stemmene som protesterte ladet med alt som har hendt med Myrdals ettermæle i offentligheten de siste ukene, i og med utgivelsen av brevvekslingen mellom ham og hans foreldre, som tilsynelatende totalt ugyldiggjør Myrdals beskrivelse av dem, og ikke minst, intervjuet med sønnen Janken Myrdal, som tegner et bilde av sin far som en patologisk løgner. Jeg hørte også de indre stemmene som protesterte da jeg sa at jeg ville ta imot denne prisen, for hvordan ville det ta seg ut, hva ville folk tenke om jeg lot meg assosiere med Jan Myrdal, en forfatter som fortsatt ikke tok avstand fra de autoritære regimene han hadde omfavnet og dyrket i sin ungdom, og som om ikke det var nok, videre lot meg assosiere med Lenin, en diktator som nærmest egenhendig innledet en epoke med endeløse myrderier i Russland?
Ja, hvordan ville jeg ta meg ut? Hva ville folk tro om meg?
Og dernest, men alltid først dernest: Hva med konsekvensene som har fulgt i kjølvannet av virksomheten til disse to, hva med ofrene? Skal du ikke vise empati og medfølelse og rett og slett si nei til prisen?
Jeg hadde selv en notorisk løgner til far, ufølsom for sine barns følelser og som jeg brøt kontakten med flere ganger, så jeg identifiserte meg med Mydals sønn da jeg leste intervjuet med ham. Men jeg vet også at min far ble slått av sin far, og at han nok var traumatisert av oppveksten sin, med andre ord at historien hverken begynner eller slutter med ham. Sånn jeg ser det, struper ikke sønnens versjon farens, men tilfører den kompleksitet, som også den nylig utgitte brevvekslingen gjør. Lukke døren til Myrdals litteratur på grunn av det, eller umyndiggjøre den, ville være en halseløs gjerning. Ikke fordi sannheten er subjektiv, og Jan Myrdals versjon derfor er like sann som alle andres, men fordi sannheten som sådan, sannheten som fenomen, undersøkes og settes i spill i den.
«Sannheten som fenomen» – det høres fint ut, og som alle Myrdal-lesere vet, det som høres fint ut, må man være på vakt mot. Så hva mener jeg med «sannheten som fenomen»?
«Samtida bekännelser av en europeisk intellektuell» kom ut i 1964. Den sirkler rundt en hendelse i livet til Myrdal, og det er innsirklingen som utgjør handlingen, ikke hendelsen i seg selv. Hendelsen er like enkel som brutal: En ung kvinne, i boken kalt A, som låner Myrdals leilighet, tok en dag livet sitt der, på kjøkkenet hans. Det boken søker å få klarhet i, er hvilken rolle Myrdal selv spilte, hvor mye han forstod av situasjonen hun var i, hva han kunne ha gjort annerledes. Veien dit er full av unnvikelser, avbrytelser, fortielser, forskjønnelser, romantiseringer, av og til regelrette løgner. Gang på gang avbryter Myrdal seg selv, alltid mistenksom mot sine egne tanker. Slik kan det for eksempel lyde:
Jag läser igenom vad jag skrivit, det är ju helt ofarligt, även för mig själv. Det är lögnaktig.
Jag kan inte acceptera denna beskrivning av mitt förhållande till omvärlden. Den er romantisk og dermed lögnaktig.
Alt dette kan vara sant. Och även om det är i så mån sant som det beskriver min faktiska situation – så är det bare et försvarstal. Jeg har dåligt samvete inför A.
Min lögnaktighet stramar som alun i huden. Jag gör mitt normala og rätt slätstruket ynkliga beteende heroisk. Och det utan att direkt kunna beslå mig med lögn i ord eller beskrivning av forlopp.
Derför är nu att säga att hela denna teckning av min situation hösten 1945 dock er grundfalsk. Falsk utan att ett ord ör lögn. Ty jag förteg det viktigste.
Men denna framställning av fakta skjuter över skulden från mig till det mer abstrakta samhället för at sedan i några glosor lägga skulden på «de objektiva förhållandena!» I detta fall «samhället sådant det är». Lögn. Så enkelt kan J.M. inte få undkomma.
Og slik kunne jeg ha fortsatt å sitere. Den innerste innsikten, når alle lagene av forstillelse er skrellet av, er at han visste at hun kom til å ta livet sitt, og kunne ha gjort mer for å redde henne. Denne innsikten løfter han så mot slutten opp på et politisk plan: Vi vet om krigene. Vi vet om uhyrlighetene, urettferdigheten, torturen, sulten, nøden, fattigdommen. Men vi gjør ingenting for å hindre den. Det er det totale og endegyldige sviket, skriver han.
Hvordan kan vi leve videre, som før, når vi vet at vi sviker?
Det er det «Samtida bekännelser av en europeisk intellektuell» utforsker. Hvordan vi bedrar oss selv, i oss selv. Forskjønner, forstiller, forskyter, unnskylder, minimaliserer. Mot det kunne man innvende at «Samtida bekännelser av en europeisk intellektuell» i seg selv er en forstillelse – for visst må Myrdal ved bokens begynnelse ha visst hva slags skyld han hadde i selvmordet. Hele prosessen mot innsikten, hvilket vil si hele boken, blir da på låtsas. Men da tar man ikke med i beregningen at det å tenke og det å skrive det tenkte er to ulike ting. Å skrive noe er alltid, uansett, en henvendelse. Språket retter seg alltid, uansett, mot en annen. Å skrive er derfor en sosial handling. Dette ikke-subjektive elementet, som ligger i all skriving, er helt essensielt for å forstå hva en bekjennelse er og hva den innebærer. Når man skriver om seg selv, kommer det man skriver tilsyne slik det er for andre, for en selv. Der ligger stemmene, de som korrigerer, og de kommer man ikke unna, de må skriften forholde seg til, enten ved å rette seg etter dem eller ved å gå mot dem. Denne prosessen er sjeldent bevisst. Men om man skriver en vakker setning når man skriver om seg selv, hvem skriver man den for? Selvet speiler seg i den, men først via den andre, den som språket henvender seg til. Det betyr at det finnes en korrupsjon i selve skriveakten. En annen bok som jobber med dette, er Peter Handkes «Kravløs ulykke». Den kom ut i 1972, altså åtte år senere, og handler også om et selvmord. I Handkes bok er det moren som begår selvmord, og oppmerksomheten rettes ikke mot hva forfatteren visste, derimot om det språket som finnes tilgjengelig for å fortelle om det, som i seg selv fordreier virkeligheten, gjør den større eller mer romantisk eller mer bemerkelsesverdig enn den var.
For Myrdal var «Samtida bekännelser av en europeisk intellektuell» en politisk bok. Selvbedraget som den kler av lag for lag, gjaldt ikke bare ham, men alle, og det lå ikke i ideene eller idealene, hadde ingenting med livssyn å gjøre, men befant seg i det aller mest intime, et menneskes tanker om seg selv, speilet i det sosiale, som med andre ord også finnes der, i det innerste av mennesket, men som først ble tydelig idet det ble skrevet ned. En form av usynlige meninger, usynlige krav, usynlige holdninger som fortelleren kjemper for å gjøre synlig, for på den måten å bli fri fra dem, se en selv og virkeligheten som den er – og handle.
Dette kan man snu på hodet. For hva er det sosiale? Hva kjemper man seg fri fra når man kjemper seg fri fra det? Det sosiale, det er jo oss. Det er jo vi. Det er jo deg og meg. Det er det vi har til felles. Å være tro mot det, hva annet er det enn å være solidarisk? Istedenfor å se på skam som en mekanisme som binder individet og gjør det ufritt, kan man se på det som en mekanisme som er til for fellesskapets beste, og som regulerer den livsviktige balansen mellom den ene og vi alle. Er man skamløs, kan man utnytte andre, og det er jo det motsatte av solidaritet.
En annen forfatter som skrev om det sosiale som ufrigjørende, var Aksel Sandemose. Han skrev som kjent Janteloven. Du skal ikke tro du er noe. Du skal ikke tro at du er bedre enn oss og så videre. For Aksel Sandemose handlet loven om gruppens undertrykkelse av individet, og var noe forferdelig. Det som ikke er like kjent, er at sønnen til Aksel Sandemose, Jørgen, skrev en biografi om sin far. Boken er kanskje det mest brutale karaktermordet i skandinavisk litteratur. Uansett, i den boken snur Jørgen Janteloven på hodet og leser den som en lov om å holde sammen. Om solidaritet.
Jørgen Sandemose var kommunist. Det var også Jan Myrdal. Når man leser «Samtida bekannelser av en europeisk intellektuell», med sin sterke individsentrering, kan det virke paradoksalt, så mye i den boken handler om å være uten bånd til andre, slik at man kan stå fritt selv – for eksempel i den lille passasjen mot slutten, hvor en ung Jan Myrdal krangler med en eldre Nic Waal, kjent norsk psykoterapeut og kommunist, om noen linjer i en bluestekst. «You can’t trust nobody / you might as well be alone.» Myrdal skriver under på meningen, Nic Waal protesterer: «hon talade om at man måste lita, måste lita, måste lita»
Det er akkurat det Myrdal ikke gjør i den boken, han stoler ikke på noe eller noen, heller ikke seg selv, for det som binder ham til samfunnet, er jo løgnaktig, ja, samfunnet selv er bygget på en løgn. Språket som beveger seg gjennom samfunnet, mellom menneskene og langt inn i menneskene, opprettholder løgnen, opprettholder sviket. Og er det sånn, vil jo sannheten måtte komme som noe fristående, uforbundet og dypest sett uønsket. Men også, for noen, som en plutselig frigjøring.
I boken «Barndom», som kom i 1982, tegner Myrdal opp et bilde av en gutt som vokser opp i en familie som ikke stemmer for ham, han er som en fremmed for sin mor og en fremmed for sin far, og den avstanden ser ut til å være helt avgjørende for ham, og også for de bøkene han skulle skrive. Etter hvert ser gutten alt som et spill, hele det sosiale kostebinderiet foreldrene er involvert i og deres relasjon til ham, det er et spill – hvilket betyr to ting, det er ikke ekte, og like viktig: Det kunne ha vært annerledes. Det sosiale, med alle sine seder og skikker, tabuer og regler, er vilkårlig. Å bryte et tabu er ingenting i seg selv, det er først det sosiale som gjør det til noe, gjennom skammen. Men dette gjaldt ikke bare den svenske kulturen og det svenske samfunnet han vokste opp i, det samme gjelder for det europeiske: Han skriver: «men det var europeisk perspektiv. Det måste korrigeras. Sedan jag kom hem til Sverige hade jag planmmässigt forsökt läsa in de parallella traditionerna; arabiska och kinesiska […] för att planmässigt bryta ner mitt etnocentriska europeiska perspektiv.»
Ser man det sosiale som et spill, er man ikke bundet til det, og er man ikke bundet til noe, finnes det heller ingen skam i forhold til det. Men selv om menneskene spiller, er ikke de selv et spill, og det at man er fri i forhold til det de gjør, betyr ikke at man er fri i forhold til det de er. «Barndom» utspiller seg i mine øyne der, den prøver ut relasjonen til foreldrene og familien, prøver ut selve begrepet hjem og opphav, og Myrdal gjør det på Myrdals vis, ved så nitidig som mulig å forsøke å gjenskape nøyaktig hva han følte og tenkte, og ikke vike fra det uansett hvor ubehagelig følelsene og tankene var og hvilke konsekvenser de kunne tenkes å få – det ville være å svike seg selv og egentlig alt han stod for – boken kunne ikke være et spill, følelsene i den. Så han er skamløs. Skrev han seg så fri?
At jeg står her mer enn åtti år senere og snakker om hans relasjon til hans far og mor, og at media de siste ukene har vært fulle av stoff om dem, tyder på at han ikke gjorde det. Men det betyr også at vi fortsatt leser bøkene hans, at de fortsatt er relevante, og det har, tror jeg, med det samme å gjøre. De fleste bøkene fra sekstitallet er nesten uleselige i dag, nettopp fordi de er så sekstitallsaktige. De er befolket av sekstitallsmennesker som tenker sekstitallstanker med sekstitallsholdninger. Bare de bøkene som har bøyd nakken og søkt etter sitt, egne og envise, lar seg fortsatt lese, for de handler om noe som ikke går over. Jan Myrdals «Samtida bekännelser av en europeisk intellektuell» er en slik bok, den kunne ha vært skrevet i går eller for hundre år siden, det er en enestående bok, som flere andre av Myrdals bøker er, og det er derfor det å få denne prisen er en stor ære, som jeg med dette vil takke så mye for.